Når ungdommen må eie

Rundt 15–16-årsalderen skjer en avgjørende overgang i en ung tennisspillers utvikling. Skal spilleren utvikle et mer selvstendig og bærekraftig forhold til satsingen, må spilleren gradvis forstå hva den krever, ta egne valg og begynne å styre mer av utviklingen selv.

Det høres enkelt ut. I praksis er dette en av de vanskeligste overgangene i junioridretten.

Foreldre har gjerne brukt mange år på å kjøre til trening, melde på turneringer, kommunisere med trenere, kjøpe utstyr og holde oversikt over skole, restitusjon og konkurranser. Alt er gjort for å hjelpe barnet.

Men støtten som var nødvendig da spilleren var ti år, kan bli hemmende når spilleren nærmer seg 16.

Det viktigste spørsmålet er derfor ikke hvordan foreldrene kan motivere ungdommen mer.

Det er:

Hvordan skaper vi forholdene som gjør at ungdommen gradvis begynner å motivere og styre seg selv?

Ingen magisk alder

En ungdom blir ikke selvstendig på 16-årsdagen.

Alderen er ingen absolutt grense. For noen begynner overgangen tidligere, for andre senere, og ansvaret kan utvikle seg ulikt på forskellige områder.

Ansvar oppstår heller ikke fordi foreldrene en dag sier:

Nå er du gammel nok til å ordne dette selv.

Evnen til å ta ansvar må læres, prøves og utvikles over tid.

Dersom foreldrene alltid melder på turneringer, snakker med treneren, lager ukeplanen, pakker utstyret og minner om hver eneste oppgave, får ungdommen liten trening i å håndtere dette selv.

De voksne kan dermed havne i et paradoks: De ønsker en selvstendig spiller, men fortsetter samtidig å gjøre nesten alt spilleren trenger å lære for å bli selvstendig.

Samtidig vil det sjelden fungere å trekke seg brått tilbake og overlate alt ansvar på én gang. En 16-åring trenger fortsatt støtte, rammer, veiledning og praktisk hjelp.

Utfordringen er derfor ikke å velge mellom full foreldrekontroll og full frihet, men å overføre eierskapet gradvis.

Motivasjon kan ikke påføres

En sentral teori for å forstå dette er selvbestemmelsesteorien, ofte omtalt som Self-Determination Theory. Teorien er utviklet av psykologene Edward Deci og Richard Ryan.

Teorien peker på tre grunnleggende psykologiske behov:

• Autonomi: Jeg opplever at dette er mitt valg.
• Kompetanse: Jeg opplever at jeg kan mestre og utvikle meg.
• Tilhørighet: Jeg opplever støtte og at jeg hører til.

Når disse behovene blir ivaretatt, legges et bedre grunnlag for mer selvbestemt motivasjon, trivsel og utholdenhet over tid.

Det betyr ikke at ungdommen må elske alle deler av satsingen.

En spiller kan mislike fysisk trening, tidlige morgener, skolearbeid etter sene økter eller lange reiser. Likevel kan arbeidet oppleves som selvvalgt når spilleren forstår verdien av det og har akseptert at det følger med målet.

Det er stor forskjell på å si:

Jeg gjør dette fordi foreldrene mine forventer det.

og:

Jeg gjør dette fordi jeg forstår at det er nødvendig for å nå et mål jeg selv har valgt.

Den andre formen for motivasjon er langt mer robust.

Autonomi betyr ikke å stå alene

Autonomi blir ofte misforstått som full uavhengighet.

Men en ungdom kan ta egne valg og fortsatt ønske hjelp. Spilleren kan eie satsingen og samtidig være avhengig av foreldrene til økonomi, transport, reiser, planlegging og emosjonell støtte.

Målet er derfor ikke:

Nå er du 16 år. Fra nå av får du ordne alt selv.

Et bedre budskap er:

Dette er din satsing. Vi hjelper deg gjerne, men du må gradvis være med og eie valgene.

God støtte handler om å være tilgjengelig uten automatisk å overta.

Medbestemmelse før ansvar

Norges idrettsforbund har et tydelig standpunkt til ungdommens rolle.

Norges idrettsforbunds retningslinjer for ungdomsidrett sier at ungdom skal være med og bestemme hvilket nivå og omfang de ønsker å drive idrett på. De skal delta i planleggingen og gjennomføringen av egen aktivitet, sette egne sportslige mål og selv være med på å avgjøre om de ønsker å konkurrere.

Dette er et avgjørende poeng.

Foreldre kan ikke først definere:

• hvor mye ungdommen skal satse
• hvilke turneringer som skal spilles
• hvilke mål som gjelder
• hvor mye trening som kreves

og deretter forvente at ungdommen fullt ut skal eie gjennomføringen.

Eierskapet må begynne tidligere.

Ungdommen må få være med på å svare på:

• Hva ønsker jeg egentlig med tennis?
• Hvor mye ønsker jeg å satse?
• Hvilke mål betyr noe for meg?
• Hva er jeg villig til å prioritere?
• Hvilke konsekvenser følger av valgene mine?

Reell medbestemmelse betyr ikke bare at ungdommen blir spurt etter at beslutningen i praksis allerede er tatt.

Ungdommens vurdering må kunne påvirke utfallet.

Må forstå sammenhengen

Ungdom tar sjelden varig ansvar for noe de ikke opplever som meningsfullt.

Derfor holder det ikke å si at spilleren må trene mer, sove bedre, være mer disiplinert eller planlegge turneringene smartere.

Spilleren må forstå sammenhengen mellom målet og kravene.

En 16-åring som sier at målet er college-tennis, internasjonale juniorturneringer eller et høyt nasjonalt nivå, bør gradvis kunne reflektere over spørsmål som:

• Hva krever dette av treningsmengde?
• Hva må jeg utvikle de neste seks månedene?
• Hvilke turneringer passer utviklingen min?
• Hvordan skal jeg kombinere tennis og skole?
• Hva er jeg villig til å prioritere bort?
• Hvilke oppgaver skal jeg selv ta ansvar for?

Et mål blir ikke virkelig spillerens eget før det er koblet til handlinger spilleren selv har forstått og akseptert.

Det betyr også at ungdommen må få mulighet til å endre målet.

Det er ikke nødvendigvis et tegn på svak karakter dersom en 16-åring revurderer ambisjonsnivået. Ungdomsårene er en periode hvor identitet, interesser og prioriteringer utvikles.

Fra medvirkning til selvledelse

Svenska Tennisförbundets spillerutviklingsplan beskriver en gradvis utvikling mot mer ansvar, bedre rutiner og sterkere selvledelse.

Etter hvert forventes spilleren å forstå sammenhengen mellom egne valg, livsstil, trening og prestasjon. Medvirkning, planlegging, restitusjon og ansvar for egen hverdag blir stadig viktigere etter hvert som spilleren blir eldre.

Senere skal dette utvikles videre til selvledelse.

Det innebærer blant annet å kunne:

• planlegge hverdagen
• gjennomføre trening med kvalitet
• ta ansvar for søvn og restitusjon
• søke tilbakemeldinger
• evaluere egen utvikling
• arbeide også når ingen kontrollerer eller presser

Dette gir en nyttig retning:

1. Spilleren blir hørt.
2. Spilleren deltar i beslutninger.
3. Spilleren lager egne forslag.
4. Spilleren tar ansvar for konkrete områder.
5. Spilleren leder i økende grad sin egen utvikling.

Selvledelse betyr ikke at spilleren aldri trenger hjelp.

Det betyr at spilleren ikke passivt venter på at andre skal drive prosessen fremover.

Foreldrerollen er også et læringsområde

International Tennis Federation behandler foreldrerollen som en viktig del av spillerutviklingen. Gjennom sitt foreldreutdanningsprogram legger ITF vekt på å hjelpe foreldre med å forstå hvordan de kan støtte barnets utvikling og samarbeide konstruktivt med trenermiljøet.

Det understreker at også foreldrene må utvikle seg når spilleren blir eldre. Det er ikke bare ungdommen som skal lære nye ferdigheter. Foreldrene må også lære å støtte uten å overta.

Ansvar er en ferdighet

Ansvar omtales ofte som en fast egenskap:

Spilleren er ansvarlig.

Spilleren er umoden.

Spilleren vil det ikke nok.

Men ansvar er også en ferdighet.

Spilleren må lære å:

1. vurdere situasjonen
2. sette mål
3. lage en plan
4. gjennomføre
5. evaluere
6. justere

Dette er kjernen i selvregulert læring.

En selvregulert spiller venter ikke bare på at treneren eller foreldrene skal fortelle hva som skal gjøres. Spilleren begynner å stille spørsmål som:

• Hva trenger jeg å forbedre?
• Hva var hensikten med denne økten?
• Hva fungerte i kampen?
• Hva bør jeg gjøre annerledes?
• Hvem trenger jeg hjelp fra?

Det betyr ikke at spilleren alltid finner riktig svar, men at spilleren deltar aktivt i utviklingsprosessen.

Trygghet før utfordring

USTA fremhever betydningen av et trygt utviklingsmiljø.

Positiv coaching betyr ikke at treneren skal unngå krav, ubehag eller krevende tilbakemeldinger. Spillere må utfordres, tåle motgang og lære å arbeide når det er vanskelig.

Men utfordringene må bygges på et fundament av tillit.

En spiller som er redd for å gjøre feil, skuffe foreldrene eller bli ydmyket av treneren, kan begynne å:

• unngå risiko
• bli defensiv
• skjule problemer
• skylde på andre
• miste lysten til å prøve nye ting

Budskapet bør derfor være:

Jeg forventer at du prøver, arbeider og tar ansvar. Du trenger ikke lykkes hver gang.

Høye krav og høy støtte er ikke motsetninger. De fungerer best sammen.

Må få lov til å feile

Skal ungdommen lære ansvar, må det være rom for mindre feil og håndterbare konsekvenser.

Det betyr ikke at foreldrene skal la store økonomiske, helsemessige eller sportslige konsekvenser oppstå for læringens skyld.

Men dersom alle små feil blir oppdaget, korrigert og skjult av voksne, forsvinner mange av erfaringene ansvar bygges gjennom.

En ungdom lærer ikke å kommunisere med treneren ved bare å se foreldrene gjøre det.

Ungdommen lærer det ved å prøve selv.

Ungdommen lærer ikke å planlegge turneringer ved at foreldrene presenterer en ferdig kalender.

Ungdommen lærer det ved å undersøke alternativer, lage forslag og begrunne dem.

Ungdommen lærer heller ikke å pakke riktig dersom foreldrene alltid gjennomfører den siste kontrollen av bagen.

Ansvar bygges gjennom erfaring, ikke gjennom foredrag om ansvar.

Mer enn resultater

Resultater betyr naturligvis noe i konkurranseidrett.

Men dersom ungdommen bare vurderer seg selv gjennom seier, ranking og sammenligning med andre, blir motivasjonen sårbar.

Spilleren kan ikke kontrollere motstanderen, trekningen eller alle hendelsene i en kamp.

Spilleren kan derimot påvirke:

• forberedelsene
• innsatsen
• kroppsspråket
• taktiske valg
• restitusjonen
• evalueringen etterpå

Prosessmål gjør det lettere å ta ansvar fordi de handler om handlinger spilleren selv kan styre.

Still flere spørsmål

Foreldre som ønsker å hjelpe, gir ofte råd svært raskt.

Men dersom målet er selvstendighet, kan spørsmål være mer utviklende enn løsninger.

Etter en kamp kan forelderen spørre:

• Hva synes du fungerte?
• Hva ble vanskelig?
• Hva ville du gjort annerledes?
• Hva mener du at du bør arbeide med?
• Ønsker du mine tanker, eller vil du bare lande litt først?

Før en turnering kan spørsmålene være:

• Hva ønsker du å få ut av denne turneringen?
• Hvordan vil du forberede deg?
• Hva trenger du hjelp til?
• Hva vil du selv ha ansvar for?

Poenget er ikke å bruke spørsmål som skjulte instrukser.

Ungdommen merker raskt forskjellen på et ekte spørsmål og en beskjed formulert med spørsmålstegn.

Den voksne må være villig til å lytte til svaret.

Eierskapstrappen

Ansvar bør overføres gradvis. På bakgrunn av prinsippene over kan en praktisk eierskapstrapp se slik ut:

1. Den voksne styrer og forklarer

Forelderen har ansvaret, men ungdommen får innsyn i vurderingene og blir involvert.

2. Beslutningen tas sammen

Ungdommen uttrykker sin vurdering før avgjørelsen tas.

3. Ungdommen lager forslaget

Spilleren undersøker mulighetene og presenterer en plan. Forelderen eller treneren kvalitetssikrer.

4. Ungdommen bestemmer innenfor rammer

Spilleren eier beslutningen innenfor avtalte økonomiske, praktiske eller sportslige grenser.

5. Ungdommen eier området

Spilleren planlegger, gjennomfører, evaluerer og ber om hjelp ved behov.

En 16-åring kan for eksempel gradvis eie:

• kommunikasjonen med treneren
• pakkingen til turneringer
• oversikten over treningstider
• forslag til turneringsplan
• kamp- og treningsevaluering
• egne søvn- og restitusjonsrutiner
• oppvarming og kampforberedelser

Foreldrene kan fortsatt eie:

• økonomiske rammer
• reisebestillinger
• større skoleavtaler
• helse- og sikkerhetsspørsmål
• langsiktige familieprioriteringer

Poenget er ikke at ungdommen skal gjøre alt, men at ungdommen får reelle områder å eie.

Når foreldrene vil det mest

Et vanskelig, men nødvendig spørsmål er:

Hvem ønsker egentlig satsingen mest?

Foreldre kan ha investert store mengder tid, penger og følelser i barnets tennis. Det er naturlig å ønske at ungdommen fortsetter og utnytter mulighetene.

Men det oppstår et problem dersom foreldrenes mål er tydeligere enn spillerens egne.

Rundt 16-årsalderen må ungdommen få formulere sitt eget forhold til sporten.

Det kan innebære at ambisjonene reduseres.

Det kan også innebære at motivasjonen blir sterkere, nettopp fordi satsingen ikke lenger oppleves som foreldrenes prosjekt.

Å gi ungdommen reell medbestemmelse innebærer derfor også å akseptere at svaret ikke alltid blir det de voksne håper på.

Dette er kanskje den mest krevende delen av foreldrerollen.

Foreldrerollen forsvinner ikke

Når spilleren blir eldre, blir ikke foreldrene mindre viktige.

Rollen endres.

Foreldrene går gradvis fra å være:

• administrator
• pådriver
• instruktør
• problemløser

til å bli:

• støttespiller
• samtalepartner
• rammesetter
• trygghet
• sparringspartner

De skal fortsatt stille krav, hjelpe og bry seg.

Men de må i økende grad unngå å være den sterkeste drivkraften i satsingen.

Målet er ikke bare å utvikle en bedre tennisspiller.

Det er å utvikle et ungt menneske som kan ta beslutninger, håndtere konsekvenser, evaluere seg selv, be om hjelp og stå ansvarlig for egne valg.

Den viktigste overgangen skjer når ungdommen går fra å delta i de voksnes plan til å begynne å eie sin egen.

Spørsmål foreldre kan bruke