Når barnet mister lysten

Det finnes ingen enkel regel.

Noen ganger har ungdommen faktisk mistet interessen. Da kan det være riktig å redusere satsingen, finne en annen form for deltakelse eller avslutte.

Andre ganger er motstanden midlertidig. Den kan være utløst av svake resultater, sosial usikkerhet, en vanskelig treningsperiode, fysisk vekst, skolepress, skader eller en opplevelse av ikke lenger å mestre.

Og noen ganger har den krevende aktiviteten fått konkurranse fra alternativer som er langt lettere tilgjengelige. Telefonen, sosiale medier, YouTube og gaming krever ingen reise, ingen oppvarming og ingen risiko for å tape foran andre.

Foreldrenes oppgave er verken å gi etter for enhver motstand eller å holde barnet fast i idretten for enhver pris.

Oppgaven er å forstå hva motstanden egentlig handler om.

Motivasjon går opp og ned

Det er lett å tolke manglende lyst som et endelig svar:

Han vil ikke mer.

Men motivasjon er ikke en stabil egenskap som enten finnes eller mangler. Den påvirkes av miljøet, relasjonene, opplevelsen av mestring, belastningen og hva som ellers skjer i livet.

De fleste som har drevet med idrett over tid, har hatt perioder hvor de ikke har ønsket å møte på trening. Voksne går heller ikke alltid på jobb, trener eller følger egne planer fordi de føler sterk motivasjon i øyeblikket.

Motstand er derfor ikke nødvendigvis det samme som et reelt ønske om å slutte.

Samtidig må ikke foreldre bruke dette som et argument for å overse det ungdommen sier. Vedvarende mistrivsel, press eller manglende glede bør tas alvorlig.

Det avgjørende er å undersøke om man står overfor:

• en dårlig dag
• en krevende periode
• et problem i miljøet
• behov for lavere belastning
• eller et gjennomtenkt ønske om en reell endring

Hvorfor ungdom slutter

Barn og ungdom slutter sjelden med idrett av én enkelt grunn.

Forskningen peker blant annet på:

• at aktiviteten ikke lenger oppleves som morsom
• lavere opplevelse av mestring
• sosialt press eller dårlig miljø
• konflikt med skole og andre prioriteringer
• skader, fysisk utvikling eller utmattelse
• svak relasjon til treneren
• mangel på medbestemmelse
• for stort resultatpress
• venner som slutter

Disse forholdene påvirker ofte hverandre.

En ungdom som taper flere kamper, kan oppleve mindre mestring. Lavere mestring kan gjøre treningen mindre morsom. Når barnet samtidig føler at foreldrene er skuffet, kan presset øke. Telefonen blir da ikke nødvendigvis årsaken til problemet, men et lett tilgjengelig sted å trekke seg tilbake.

Det er derfor for enkelt å si at ungdommen har blitt lat eller at skjermen har ødelagt motivasjonen.

Det kan likevel være riktig å sette grenser for skjermbruk. Men grensene bør kombineres med nysgjerrighet på hva som skjer i idretten.

Hva ønsker barnet egentlig å slutte med?

Et av de viktigste spørsmålene er:

Hva er det du egentlig ikke vil mer?

Barnet kan ha mistet lysten til:

• konkurranser
• fire eller fem treninger i uken
• en bestemt treningsgruppe
• den nåværende treneren
• lange reiser
• resultatpress
• individuell satsing
• å bli sammenlignet med andre

uten å ha mistet lysten til tennis.

Kanskje barnet fortsatt liker å spille med venner, delta på lag, trene én eller to ganger i uken eller spille uten rankingpress.

Det finnes en viktig forskjell mellom å slutte med en bestemt form for tennis og å slutte med tennis.

En ungdom kan også ønske å redusere ambisjonsnivået uten å gi opp idretten. For foreldrene kan dette oppleves som et tap, særlig dersom barnet tidligere var svært motivert eller viste et stort potensial.

Men målet må være å finne den formen for deltakelse ungdommen kan oppleve som meningsfull nå – ikke å bevare de voksnes tidligere plan.

Sosiale medier er ikke hele forklaringen

Skjermbruk konkurrerer reelt om ungdommens tid, søvn og oppmerksomhet.

Telefonen er alltid tilgjengelig. Den tilbyr rask underholdning, sosial kontakt og nye impulser uten stor innsats. Trening krever derimot at ungdommen møter opp, tåler motstand og venter på en belønning som kanskje først kommer etter lang tid.

Valget mellom skjermen og treningen er derfor ikke helt jevnt.

Det betyr at foreldre fortsatt må sette rammer. En 13-åring bør ikke nødvendigvis få velge fritt mellom en avtalt trening og ubegrenset skjermtid fra øyeblikk til øyeblikk.

Men mobilen bør heller ikke bli en praktisk syndebukk.

Når barnet velger skjermen, bør foreldrene også undersøke:

• Er barnet slitent?
• Har miljøet blitt mindre trygt eller sosialt?
• Føler barnet seg dårligere enn de andre?
• Er treningen ensformig?
• Har barnet begynt å grue seg til konkurranser?
• Opplever barnet at tennis først og fremst handler om de voksnes forventninger?

Skjermregler kan beskytte søvn, rutiner og balanse. De kan ikke alene skape idrettsglede.

Foreldrestøtte eller foreldrepress?

Foreldrene har stor betydning for barns idrettsdeltakelse.

De kjører, betaler, organiserer, oppmuntrer og hjelper barnet gjennom krevende perioder. Denne støtten kan være avgjørende.

Men engasjement kan også oppleves som press.

Det avgjørende er ikke bare hva foreldrene mener de gjør. Det handler også om hvordan ungdommen opplever det.

Støtte kan høres slik ut:

Vi ser at dette er vanskelig. Skal vi prøve å finne ut hva som kan gjøre det bedre?

Press kan høres slik ut:

Du kan ikke gi deg nå etter alt vi har investert.

Støtte kan innebære å holde barnet til en kortvarig avtale, hjelpe det over dørstokkmila eller prøve et justert opplegg.

Press innebærer at ungdommen opplever at kjærlighet, anerkjennelse eller familiens tilfredshet avhenger av fortsatt satsing eller gode resultater.

Foreldre kan stille krav uten å gjøre idretten til sitt prosjekt.

Tennis stiller særlige krav

Tennis kan være en svært givende idrett, men den er også psykisk krevende.

Spilleren står alene med resultatet. Det finnes ingen lagkamerat å dele ansvaret med, ingen trener som kan instruere gjennom hele kampen, og vanligvis ingen mulighet til å bli byttet ut når det går dårlig.

Feilene er synlige. Resultattavlen følger spilleren. En kamp kan vare lenge, og et stort overtak kan forsvinne raskt.

Tennisspilleren må kontinuerlig:

• håndtere egne feil
• regulere følelsene
• ta taktiske beslutninger
• tåle usikkerhet
• starte på nytt ved neste poeng
• opptre alene under press

I tillegg kommer ranking, turneringsutvelgelse, reiser, kostnader og individuell sammenligning.

For en ung spiller kan gjentatte tap oppleves personlig. Spilleren tapte ikke bare en kamp; det kan føles som om spilleren selv ikke var god nok.

Derfor må redusert motivasjon i tennis noen ganger forstås som et signal om mental belastning, ikke svak vilje.

Når barnet trenger en pause

En pause trenger ikke være det samme som å slutte.

Noen ungdommer trenger en periode med:

• færre konkurranser
• mindre treningsmengde
• fri fra ranking og resultatmål
• en annen idrett
• mer uformelt spill
• bedre søvn og restitusjon
• en ferie uten strukturert tennis

En god pause bør ha et formål og en avtalt varighet.

I stedet for en dramatisk beslutning om å slutte for alltid kan familien avtale:

Vi tar fire uker uten turneringer, reduserer treningen og snakker sammen igjen etterpå.

Da får ungdommen rom til å kjenne etter uten at en tung avgjørelse må tas midt i frustrasjonen.

Noen vil savne sporten.

Andre vil kjenne en tydelig lettelse.

Begge deler gir nyttig informasjon.

Når foreldrene bør hjelpe barnet over terskelen

Det kan være riktig å holde fast ved en avtalt aktivitet når:

• motstanden har vart kort tid
• barnet som regel trives når det først møter opp
• barnet fortsatt viser glede under selve aktiviteten
• problemet ser ut til å være dørstokkmila
• barnet er påvirket av en kortvarig resultatnedtur
• en liten justering kan gjøre situasjonen bedre
• barnet tidligere har ønsket satsingen og fortsatt uttrykker et mål

Da kan foreldrene si:

Jeg hører at du ikke har lyst i dag. Samtidig har vi avtalt at du fullfører denne perioden. Etterpå setter vi oss ned og vurderer opplegget ordentlig.

Dette er ikke nødvendigvis kontrollerende. Barn og ungdom trenger også hjelp til å holde avtaler og tåle håndterbar motstand.

Forskjellen ligger i om foreldrene samtidig er villige til å lytte og senere justere.

Når foreldrene bør ta ønsket om endring alvorlig

Et ønske om å redusere eller slutte bør tas særlig alvorlig når:

• manglende glede varer over tid
• barnet gruer seg regelmessig
• idretten skaper vedvarende konflikt eller uro
• barnet opplever sterk lettelse ved tanken på å slutte
• flere forsøk på tilpasning ikke har hjulpet
• det finnes problemer i trener- eller spillergruppen
• barnet har symptomer på overbelastning eller utmattelse
• ungdommen kan forklare rolig hvorfor aktiviteten ikke lenger passer
• barnet ønsker å bruke tiden på en annen meningsfull aktivitet

Foreldre bør være ekstra varsomme dersom barnet viser vedvarende søvnproblemer, nedstemthet, sterk angst, endret appetitt eller mistrivsel også utenfor idretten. Da bør situasjonen vurderes bredere enn bare som et motivasjonsproblem.

Ikke gjør alle valg permanente

Ungdommens forhold til idrett kan endre seg flere ganger.

En spiller kan satse mindre som 13-åring og bli mer motivert senere. En annen kan slutte med konkurranser, men fortsette som klubbspiller. Noen finner tilbake til sporten som voksne.

Foreldre kan derfor hjelpe ved å holde døren åpen.

Det er forskjell på:

Da har du gitt opp.

og:

Det er greit at tennis får en annen plass akkurat nå.

Hvordan avslutningen håndteres, påvirker også forholdet barnet får til fysisk aktivitet senere.

Målet bør ikke være å bevare én bestemt idrettskarriere for enhver pris. Målet bør være å hjelpe ungdommen til et varig og sunt forhold til aktivitet, mestring og egne valg.

Stopp – undersøk – juster – vurder

Spørsmål foreldre kan bruke

Foreldrene må tåle begge svar

Foreldre skal ikke holde et barn i konkurranseidrett for enhver pris.

Men de trenger heller ikke behandle enhver periode med lav motivasjon som et fullt informert og permanent ønske om å slutte.

De kan hjelpe ungdommen med å undersøke årsakene, beskytte søvn og balanse, sette rimelige skjermgrenser, holde fast ved korte avtaler og prøve et justert opplegg.

Etter dette må foreldrene også være villige til å akseptere at barnets forhold til sporten kan ha endret seg.

Noen ganger trenger ungdommen hjelp til å fortsette.

Andre ganger trenger ungdommen tillatelse til å velge en annen vei.

Den krevende foreldrerollen består i å finne ut hvilken situasjon man faktisk står i.

Å lytte betyr ikke at foreldrene blir passive. Det betyr at de hjelper ungdommen med å forstå hva det faktisk ønsker – uten å presse fram det svaret de voksne selv foretrekker.